Dag 6: Devils staircase

Hvordan skal jeg klare å skrive denne bloggen i dag? Funderer. Jeg har som vanlig tatt notater under turen. En fin måte å huske detaljer som er lett å glemme. I dag er det vanskeligere. Det nærmer seg slutten. Er det derfor det er vanskelig? Nei, det er ikke det. Jeg er rett og slett tom for ord. Opplevelsene har forsterket seg fra etappe til etappe. Alle etapper med sitt særpreg. Jeg er egentlig ikke tom for ord. Det blir ikke riktig. Jeg er tom for superlativer. Superlativer som beskriver min begeistring.Jeg prøver meg på overveldende.  Overveldende er et dekkende ord. Et ord jeg ikke tidligere har brukt. Sannheten er at jeg er overveldet over alle inntrykkene. Inntrykk som forsterkes med endringene i naturen, været og opplevelsene. Jeg prøver. 

Bråvåkner kl 0555. Har sovet hele natten. Er det mulig? Jeg sover aldri en hel natt.  Må ha vært trøtt. Trekke for gardinene. Der står de. Rett utenfor vinduet. 2 Red deer gresser i solen.. En fasan spankulerer rundt hjorten og skriker sine lyder. Solen skinner fra helt blå himmel. Er dette virkelig Highlands? På the great Hilghland way har  “walkers” begynt ferden mot Kinlochleven. Noen camper rett utenfor hotellet. Der er det  nå full aktivitet.  Jeg planlegger avgang klokken 8. 

Går inn på badet. Ser meg selv i speilet. En merkelig opplevelse. Jeg ser ikke det vanlige trøtte trynet.  Fjeset  er borte. Fjeset  er faktisk helt borte.  Jeg ser bare magen og underlivet.( må passe mitt ordbruk her) Ja vel, tenker jeg. Hva har skjedd her? Speilet er montert i lav høyde. Bøyer meg ned for å konstatere at mitt trøtte tryne fortsatt er like trøtt. Det er først nå jeg forstår at jeg har et rom for rullestolbrukere. Toalett med håndtak, lave speil, vask i knehøyde og alarm i dusjen. Jeg må ha vært sliten i går. Observerte ikke dette da. 

Jeg har planlagt en litt senere start i dag. En god plan må også ha rom til å gjøre forandringer. Solen utgjør en forandring. Det kribler i kroppen. Jeg må ut. Jeg må ut nå.  Jeg må starte vandringen mot Kinlochleven.  Dagen i dag skal nytes til det fulle. En kort etappe. En etappe med en stor definert utfordring.  Devil's Staircase. Monsterbakken. Monsterbakken jeg har blitt advart mot. Jeg ser bare spenning. Jeg ser utfordringer og jeg gleder meg. Jeg vet at dette høres rart ut. Selv på den 6.dagen føler jeg en pirrende entusiasme og glede. Smiler, jeg skal snart ut. 

Spiser frokost. Styrter faktisk frokost. Bord med panoramautsikt mot dagens rute. Entusiasmen stiger.  Holder meg til rutinen. Musli med melk. Et nydelig frokostbord. Men, jeg følger rutinen. Ønsker ingen problemer med magen. Tar med meg to kanelboller.  De skal i sekken. En rask tur på rommet.  Siste finish. Så avmarsj.

Dagen skal nytes til det fulle. Rolig tempo. La folk passere. Snakke med dem jeg ønsker å snakke med. Ta meg tid til å hvile og nyte. Det er planen. En plan som fungerer. En tysker prøver seg. Han kan ødelegge min plan. Han går alene. Møtte han i går. Merkelig fyr. Ikke en ønskesituasjon. Jeg velger å stanse. Stanser og tar bilde av fjellet. Håper at tyskeren går videre. Tyskerne går videre. Han stanser med jevne mellomrom. Snur seg. Håper han at jeg skal ta ham igjen?  Jeg tilpasser min gange.  Hyggelig med følge. Men ikke med denne karen. 

Etter 45 minutters gange så er jeg her.  Devil's Staircase.  Den største klatreetappen på turen. Navnet tyder på en betydelig utfordring. Etter litt research fant jeg ut at navnet ble gitt fordi fjellet har tatt liv. Flere liv, men da langt tilbake i tid. Bønder og ferdesmenn som besøkte det lokale “vannhullet”,  var nødt til å forsere fjellet på vei hjem. Sommer som vinter. Etter litt for mye å drikke var det flere som tråkket feil, skled på is og snø, falt og omkom. Lokalbefolkningen mente fjellet var besatt av djevelen selv. Derav navnet. I dag er dette mitt fjell. Mitt fjell å beseire. 

Teknisk pause. Tilpasser bekledning og utstyr. Jeg lærte mye i Forsvaret. Lettelse i antrekk. Rette på sekken, stramme sko. Tilpasse stavnene. Jeg er klar. Jeg gleder meg. En merkelig følelse. Jeg hadde forventet at jeg på dette tidspunktet av turen ville gruer meg. Slik er det ikke. Nesten litt trist. Jeg innser at turen snart tar slutt. Alle inntrykk skal nytes og forsterkes. En bakke, eller en fjellside er derfor en helt naturlig del av turen. Passerer tyskeren halvveis i bakken. Jeg nikker og går videre. Tror jeg har sendt ham et klart signal. 

Over en bakkekam. Der står det 4 alver. De kan minne om alver der de står i solen. 4 vakre unge damer. Nesten som hentet ut av en film. Den ene av damene fletter håret til den andre. De to andre  sitter på bakken og smører seg med solkrem. Bakgrunnen deres er som hentet ut av et bilde av Tidemann. Utsikten er fantastisk. Med solen i ryggen ser de 4 unge damene ut som overnaturlige.  I natt har de campet , og  nå gjør de seg klar til avreise. Skulle gjerne tatt et bilde av situasjonen. Men gjør det ikke. Vil ikke fremstå som en gammel gris. Jeg hilser, smiler og ønsker dem en fin dag.  

Bakken forseres lett. Forstår ikke at denne bakken har fått så mye oppmerksomhet. Bratt, vakker og tøff å forsere. På en slik dag med solen i fjeset er det bare  en glede, 

På toppen av bakken åpner hele dalen seg. Et vakkert syn. Et utrolig vakkert syn. Et slikt syn jeg har drømt om. Dette er the highlands. Goldt, spektakulært og vakkert. Synet og opplevelsen skal nytes. Jeg søker etter en fin plass til en kunstpause. En plass hvor ingen andre kan se meg. Det var det jeg trodde jeg fant. . Rigger meg til med stol og ekstra klær.  Lener meg tilbake i min Vidda stol. Nyter, bare nyter. Kjenner varmen fra solen. Ingen lyder. Bare sol, masse sol. Finner frem kanelsnurrene i sekken. Setter tennene i den første bollen. Himmelsk hvor god den var.  Lar smaken sette seg i munnen. Først en bit, så en til. Nybakt bolle sammen med vakker natur. Kan ikke bli bedre.  Lukker øynene og lar tanken bare vandre. Dette skulle jeg gjort tidligere. Men jeg gjør det nå. 

Etter en time går ferden videre. Jeg møter en mann og en kvinne litt lengre fremme. “Hey you” ropte mannen til meg. De begge presenterer seg. De er Waliser. “Thank you", sier han til meg. “What do you mean?” svarer jeg spørrende. “We saw you”. “We saw you from the top of the Devils staircase”. “I recognized your hat”. “We were inspired by your ability to relax” sier Waliseren. Han skulle bare ha visst, tenker jeg. “We have forgotten to rest when walking,sier Waliseren.”You made us realize that we need to enjoy the scenery” and for that we thank you. Can I offer you a cup of coffee? Jeg takker nei til kaffe og takker høflig for hyggelige ord. Igjen var det hatten som gjorde utslaget.  Viktig med hatt. 

Jeg vandrer høyt oppe i fjellsiden. En fantastisk utsikt. Solen bidrar til å forsterke opplevelsene. Rundt enhver sving åpner det seg nye inntrykk og spennende fjell. Stanser og nyter. Bare lar øynene hvile på horisonten. Suger inn alle inntrykkene. De små detaljene og de store linjene. Så med ett bryter et voldsomt "motorbrøl"-stillheten. Før jeg rekker å reagerer kommer en gammel Spitfire flygende rundt hjørnet. Rett foran meg.Den følger dalføre. En leken pilot vinker med vingen og forsvinner ut av synsvidden. Et mektig syn og en kul opplevelse. 

Plukker ut en ny lunchplass. En plass hvor jeg kan på ny sitte for meg selv. I le for vinden, i solen og med flott utsikt. En salamander farer over bakken. Sjelden i Norge, er salamanderen sjelden i Skottland? Etter lunchen blir jeg bare liggende på ryggen og nyter tilværelsen. Tenker på turen. Opplevelsene. Hvem jeg har møtt, hva jeg har sett. Kinlochleven ligger kun 3-4 km lengre ned i dalen. En frodig dal. En vakker dal med en liten landsby. Omkranset av fjell på alle kanter. Blomster som blomstrer og trær som har fått blader. En vakker liten oase. 

Stopper og snakker med 2 karer som står ved en gravemaskin. Den ene mannen må ha vært på min alder og den andre på min sønns alder. Etter litt høflige fraser, går jeg rett i fellen. “Father and son?” sier jeg. De knekker sammen i latter. “I'm old, but NOT that old”. sier den eldste av dem. Prøver å ro meg bort, uten å lykkes. Ber om unnskyldning og vandrer videre. De blir stående igjen å le. 

I landsbyen som huser ca 300 innbyggere møter jeg 2 eldre personer. En mann med gåstol og en dame  med stokk. Jeg går bort og hilser. “What a magnificent countryside you have” sier jeg. De lyser opp. Vi snakker i 5 minutter. Kultur og natur. “I have even brought a kilt “sier jeg stolt. “”But I did not bring the sporran (vesken). “Did not have any extra space for that” avslutter jeg. Den eldre herren ser på meg og uttrykker. “I like you, my Norwegian friend." I have got two Sporrans, you can have one of mine if you like”. Jeg blir helt satt ut av deres høflighet. Damen smiler. Hun har alle tennene i behold. “Nice talking to you young man, would you like to come in for tee?”. Takker høflig nei til begge tilbudene. Burde takket ja til te. Ikke fordi jeg ønsket te, men av ren høflighet. For et fantastisk folk. Dette hadde aldri skjedd i Norge. 

17 km. I dag føles 17 km som veldig kort. Har fortsatt masse energi. Tok meg god tid. 6 timer med ren nytelse. I morgen er dagen hvor  siste etappe skal gjennomføres.. 26 km lengre fremme venter Fort William. Ingen sjarmøretappe, men tøft fra første meter. Dagen starter med 4 km “rett” opp fjellsiden, før stien dreier inn i et nytt dalføre. 

I morgen er det tid for kilt! Lord Nelson, Robert Burnes, Rob Roy, James Fraser, Robert de Bruce , Mary Queen of Scots, William Wallies, Im on my way to Fort William!

God natt fra Kinlochleven.