I did it! 175 km - 49 timer!

Er det slutt nå? Er det dette jeg har ventet på? Vandrer stille og fornøyd inn i Fort William. Stort smil om munnen.  Etter 175 km og 49 timer på vandring, er jeg fremme ved endestasjonen. Fort William var målet. Veien til målet var opplevelsen. En befriende følelse. Følelsen av å ha lykkes. Følelsen av å skape nye minner. Minner jeg vil ha med meg resten av livet. Opplevelser som kan gjenfortelles. Stolte øyeblikk som kan deles. Menneskene jeg traff. Menneskene jeg valgte bort. Den samlede verdi er stor. Fort William er liten. 

Dagen startet bra. Etter en natt hos The McDonalds var jeg klar til å ta fatt på siste etappe. Vemodig, men samtidig veldig flott. Solen stråler. Selv skottene snakker om hvor unikt det er.  Idag er det kaldt. Kun 3 grader. Hva vil dagen bringe.? Dagen blir både kaldt og varm.  Har valgt å kle meg lett. Står stille utenfor hotellet. Trekker på mine Swix ski hansker. Det er da de kommer.  Amerikanerne kommer! (intern joke til min kone). Det er et faktum at amerikanerne kommer. Jeg har møtt mange amerikanere på turen. Fine folk. Men ikke disse 4. De prater fortsatt med utestemme og store bokstaver. Nå kommer  de brautene ut av døren.  I det jeg gjør siste forberedelser før avgang hører jeg:  "Gloves, are you expecting winter?" sier den ene amerikaneren til meg og ler. De 3 andre fryder seg over hans kommentarer. De står i kortbukse og t-shirt. “Yes, it will be cold. Colde to hold my poles in the morning, and it will be cold on the top” sier jeg. Lar de gå ut før meg. Når de 4 amerikanerne er ute av synet, begynner  jeg min siste etappe på WHW!.

Etter noen timer tar jeg amerikanerne igjen. De raster når jeg kommer gående forbi. Kvinnene fryser. “Lytt til erfarne fjellfolk, mumler jeg på norsk.”. “What was that?" sier den ene av mennene. Jeg vandrer videre. Merkelig med disse folkene. Du kan høre at de er i nærheten på flere hundre meters avstand.  De snakker ikke sammen, de roper. 

De første 7 km er bare oppover. Oppover  langs åssiden i grønne omgivelser. Meter for meter bestiger jeg fjellsiden. Utsikten blir bare flottere og flottere. Den lille landsbyen Kinlochleven bader i sol, omkranset av spisse fjell og dype daler. Inntrykkene er sterke. Selv etter 6 dager på vandring, fortsetter landskapet å imponere meg. Det er mystikk, historie og sagn som skaper den ekstra dimensjonen av opplevelsen. En dimensjon vi ikke har i Norge. 

Jeg vandrer stort sett alene gjennom dalføret.  Først opp, så ned, for så å klatre opp igjen.  I løpet av dagen fullførte jeg 3 dalfører. En flott opplevelse. Nedstigning til Fort William ble brutal  Ikke  fordi jeg var  trist og lei.  Jeg var både forventningsfull og glad. Bakken var bratt. Bakken var veldig bratt.  For bratt for mitt venstre kne. Et kne som var sliten lenge før jeg begynte min marsj mot Fort William.  Jeg har ikke nevnt det tidligere. Det er et faktum at fall i påsken, forårsaket et stivt kne.Et kne som kunne ødelagt for hele turen.Nå er turen over. Et mindgame.  Nå som jeg er fremme kan jeg slippe frem smerten. Det er slik det er. 

“Did you see the geek” sier jeg til de to britene som står på toppen av en åskam og speider etter gjøken. “Geek?”, there is no one else here" sier en av dem på erkebritisk. Tenker og sier inni meg til meg selv: Geek - Carl er det mulig! Det er verre engelsk enn Rally Solberg. Jeg peker på fuglen,  og på gjøken som flyr. “There , the bird”. Sier jeg. “Oh, the ko ko bird", sier han høflig. 

Jeg betrakter og observerer. Jeg tenker ikke så mye. Nyter, bare nyter alt jeg ser. Absorberer alle inntrykk. Gleden over å være en del av naturen jeg deler med andre walkers. Det er det jeg gjør. Ingenting annet. 

Stort, massivt, bratt og kraftfullt. Snø på “taket”. Ben Nevis. Storbritannias høyeste fjell. Et mektig syn. I går så jeg fjellet på avstand. I dag står jeg rett foran Storbritannias gigant. Et flott skue. Før avreise vurderte jeg å bestige Ben Nevis. Glad jeg droppet en slik tanke. 

Dagen har vært helt fantastisk. Alle du møter på veien er glade, unntatt de 4 amerikanerne. The walkers gleder seg over å snart være fremme i Fort William. Selv alvene fra i går møtte jeg på ny i dag. Det viser seg at alvene var 4 franske unge damer. Ikke rart jeg ble bergtatt. 

Nå legger jeg 7 dager bak meg. 7 dager med opplevelser og mektig natur. Et minne for livet. De dype daler, de høye fjellene og det tøffe terrenget, vil alltid få en stor plass i mitt hjerte. I'm a Highlander. 

8 km før jeg ankommer  Fort William, foretar jeg en teknisk pause. Det er tid for å ta på seg kilten.  Av med buksen. Pakker ned hatten som har skapt mye oppmerksomhet. Finner frem kilten. Med stor andakt setter jeg den på. Sørger for at den henger slik den skal henge. Trekker hatten (en Balmoral) over hodet. Tilpasser bekledning. Så går jeg mot Fort William. Deilig. Veldig deilig. En kan misunne kvinnene som går i skjørt. Befriende deilig å gå i kilt. Det varmer godt og får luftet både beina og edle deler. 

Kilten vekker oppmerksomhet. Jeg vekker oppmerksomhet.  To Skotter stanser meg. “Looking good, we are impressed that you are walking The Way with a kilt”, uttrykker de med sin sterke og rullende R.  Jeg er glad for responsen. Både walkers og turister stanser meg i hovedgaten. De skal ha bilde. Bilde av Vasamann som endelig entrer Fort William iført kilt. Filmer mens jeg går i gatene. Folk stanser opp. Gjør plass for Vasamann!  Gøy med oppmerksomheten.

Jeg er på vei til sentrum. I sentrum er det en status  av en person som sitter på en benk. Statuen forestiller en Walker . En Walker som pleier  sine ømme bein ved slutten av The West Highland Way. Denne gang er det  jeg som kommer inn haltende på plassen. Det blir både klappet og hoiet. Amsterdam, Berlin, Den Haag, Wales og Nova Scotia. De alle feirer målgang på cafe  med en øl fra orkesterplassen på torget. De reiser seg og klapper. Så lyder det fra: Den Haag  “you made it Carl the viking”. 

Ikke langt fra Fort William (33 km)  eier jeg et lite stykke skotsk jord. 2 x 2 meter med busker og kratt Landet er stort nok til at jeg med rette kan ta tittelen Lord. En Lord tittel synes jeg er passende.  Hva er vel mer naturlig enn Lord Carl Wilhelm van Kervel Barth. Kanskje bedre enn Lord Vasamann. det høres ut som en rapper. Mange av oss vil nok huske Lille Lord Fauntleroy som gikk på  NRK barne-tv. Fra slummen i Boston til Lord i England. Min historie; fra slummen på Røa, til Lord of Lochaber. 

. 

Jeg klarte det. Stolt og fornøyd. Totalt uten en blemme.  Ingen problemer. Kun et kne som tidvis spilte på et annet lag enn mitt lag. Var turen en sterkere opplevelse enn Vasaloppet? Nei, det var den ikke. Men  turen var en helt annerledes opplevelse. En opplevelse som varte i mange dager. En opplevelse som bare var helt FANTASTISK. Skal jeg gjøre det igjen? Nei, men jeg kan tenke meg å gå deler av ruten sammen med en gruppe, eller med barnebarn (med tid og stunder). 

Jeg avslutter med sitere den skotske poeten Robert Burns:  Gie me ae spark o`natures fire, That's the learning I desire. 

Betraktninger:

Er det slutt på bloggen nå? Ikke helt. Nå venter 2 dager i Inverness og en dag i Edinburgh. Min gode venn Martin  møter meg i Inverness i morgen kveld. Han skal  spille golf og jeg skal gå tur i inverness. Jeg har derfor tenkt å lage en bonus blogg. En blogg  som jeg tenker å publisere fredag kveld, eller lørdag morgen. Så bare å følge med. 

Takk:

Aller først. En stor takk til min kone som gir meg frihet og støtte,  slik at jeg kan følge mine drømmer.

Det har vært veldig hyggelig å oppsummere min dag om kvelden. En oppsummering som ble til  en blogg. Enda mer hyggelig er at dere har gitt meg så mange gode tilbakemeldinger. Det inspirerer VELDIG,  og motiverer til å skrive mer. 

I kveld spiste jeg middag med mine kanadiske venner. De kunne fortelle at det er flere som har trodd at jeg var en tourguide.  Jeg delte kunnskap og betraktninger, og var i kontakt med de fleste. Jeg stiller derfor gjerne som tourguide, rådgiver, eller foredragsholder. Bare å ta kontakt. 

Jeg kan konstatere at det er vanskeligere å skrive når du har drukket øl.  Samt, krevende å skape gode  daglige innlegg når opplevelsen har samme utgangspunkt. Jeg ønsket å heve listen hver dag. Det var ikke alltid like lett. 

Mine egne suksessfaktorer  for en vellykket tur på WHW

1. Gode forberedelser og research 

2. Gode inngåtte turstøvler, med ekstra innleggssåler. Ble behandlet hver dag under turen. 

3. En times behandling av tær, føtter, legger, kne, hofter og lår - hver morgen: hvit vaselin, Talkum, sportstape, Tiger balsam og Compeed. Dette har totalt hindret noen form for blemmer Til tross for relativt nye støvler. 

4. Knestøtte til et slitent kne. 

5. Staver - en helt ny åpenbaring. Uten staver ville turen blitt tøffere. Reddet også flere overtråkk. 

6. Sekken - en god sekk. Selv med 14 kg på ryggen merket jeg ikke at sekken var der. 

7. Teknisk hvil. Gjennomførte det etter 15 min og etter 90 minutter. Kontroll av utstyr og tilpasninger. Dette forhindret tap av utstyr, men først og fremst forhindret det sårdannelser og andre utfordringer som kan komme dersom sekk og utstyr ikke er tilpasset riktig. 

8. Alt utstyr hadde sin fast plass. I lommen på jakken lå det ulike verktøy: mobil, skrivebok, briller etc. Alt har samme faste plass. Det samme i sekken. Da vet du alltid hvor utstyret befinner seg. 

9. Bekledning. Riktig bekledning i forhold til turen. Bekledning må også være testet.  Merino hiking sokker - et krav,

10. Attitude. Uten attitude ville jeg trolig ikke valgt å gå turen Du må ha riktig holdning og motivasjon for å lykkes med en slik tur over mange dager og kilometer. 

Hva kunne jeg har gjort anderledes:

1. Jeg burde ha tatt flere pauser. Ikke fordi jeg var sliten, men burde tatt meg  mer tid til å nyte mer. 

2. Jeg har pakket med meg for mye klær og utstyr. Ikke det som lå  i dagligsekken. Her føler jeg at jeg bar med meg det jeg trengte under en dag. Men hva jeg tok med ekstra i bagasjen.