The End - bonus blogg

Dagen da alt var over. 6 måneder med forberedelser og 7 dagers gjennomføring. En opplevelse, en selvbekreftelse, og på mange måter en egotripp. Men nå er det hele over. Nå venter akklimatisering til bylivet. En akklimatisering som legges til Inverness. Jeg pakker både stor og “liten” sekk. Totalt 33 kg. Hvordan kunne jeg ende opp med så mange kilo? Det er over nå. Jeg går til busstasjonen. 

City link buss selskap tar drøye 2 timer fra Fort William til Inverness. En reise gjennom “The Great Glen” og hvor store deler av veien er lagt langs bredden av Loch Ness. 10 minutter før avgang banker jeg på bussdøren til City Link bussen. Den kvinnelige sjåføren åpner døren. En kraftig dame som fyller setet. Farget håret i flere farger, tatoveringer på armene og en stor ring i nesa. “What do you want” sier sjåføren bryskt. Ikke den gjestfrie tonen jeg har opplevd de siste 7 dagene. Jeg er åpenbart tilbake i sivilisasjonen. “Get on the bus" sier jeg med et smil. “You will have to wait” sier sjåføren og lukker døren på den blå bussen. 

2 minutter før avgang åpner sjåføren døren. Jeg tar to steg inn og blir sendt rett ut igjen. “Your bag will have to go into the trunk”.  Jeg løfter sekken og legger den i bagasjerommet. 33 kg er nå plassert.  Så prøver jeg på ny å ta plass i bussen. Det tok tid å passere forhøret til sjåføren. Hun skulle vite hvor jeg skulle, hvor billetten var kjøpt, og om jeg hadde kjørt mye buss. Merkelig spørsmål tenker jeg. Jeg stusset spesielt på  det siste spørsmålet. Har jeg kjørt mye buss? Jeg finner en plass ved vinduet. 

En rekke merkelige medpassasjerer entrer  bussen. I det hele tatt er det veldig mange personer med et litt merkelig utseende i Skottland. Men hyggelig er de aller fleste. Når alle passasjerer er på plass får jeg endelig svar. Svar på hvorfor sjåføren stilte spørsmål om mine reisevaner. Sjåføren reiser seg, stiller seg i bredbent midtgangen. Hun har en litt for trang bussuniform, lener seg på de to første stolene og roper ut: “LISTEN”, alle blir stille. Det er ikke som på et fly. På flyet sitter du med hodetelefoner, eller sover  lenge før sikkerhetssjekken blir annonsert av flyvertene. Det må være kjedelig å prate for døve ører. 

Derimot, når denne damen sier “LISTEN”  med kraft og styrke, så retter jeg meg opp i stolen som om det skal være en ordre fra en fenrik.  “FASTEN YOUR SEATBELTS”, jeg er sikker på at hun vil kontrollere dette,  så jeg er rask med å sjekke at det er festet riktig. Jeg ønsker ikke å gjøre denne dama sur. Prøver et lite smil .All good, tenker jeg og gir en tommel opp. Ingen smil å hente hos sjåføren. “THE ROAD TO INVERNESS IS VERY BAD, IF YOU ARE NOT USED TO TRAVEL BY BUS I WOULD LIKE YOU TO SIT IN THE BACK, CLOSE TO THE TOILET." NO ONE IS GOING TO WOMACK IN MY BUS. I WILL NOT STOP. Jeg sjekker febrilsk i lommen. Har jeg  fortsatt en gammel hundepose liggende?. Lettet over at den fortsatt ligger der. Blir svett av tanken.Det mangler bare at sjåføren truer med bank. Hun gjør ikke det. Medpassasjerene sitter paralisert  og er helt musestille etter velkomsthilsen til bussjåføren. Jeg ler litt for meg selv. Så skjer det. Sjåføren har advart mot dårlige veier. Men hun advarte ikke om at sjåføren hadde til hensikt å kjøre bussen som en rallybil. Bussen spinner ut av busstasjonen. Det hviner i dekkene, og du hopper nesten i taket av de fartsdumpene hun passerer. Vi har kjørt 1. minutt. Dette blir en interessant reise, tenkte jeg. 

Turen gikk bra. Det gikk fort. Vi fikk hoppet. Vi fikk skrenset og vi fikk sniddet andre store kjøretøy. Jeg legger nå merke til at begge hennes sidespeil er knust. Åpenbart ikke noe uvanlig kjøring, men standard. Vi kommer frem til Inverness uten oppkast i bussen.  

Inverness er gelisk og betyr: “Mouth of the River Ness”.  En viktig og historisk gammel by. En by med 47.000 innbyggere. Byen som kontrollerte høylandet. Vikingene prøvde ved flere anledninger å erobre byen,  uten å lykkes. Det mest kjente viking-slaget fant sted på 11 hundretallet på  Blàr nam Fèinne. Den gang var det Torfinn Siggurdson eller Torfinn den store, Jarl av Orknøyene som mislyktes i å ta byen. 

Sjåføren stanser på sentralstasjonen. Jeg takker høflig for turen og får bare et grynt tilbake. En rask spasertur på 10 minutter med 35 kilo på ryggen til Marriott hotell.

Vel fremme blir jeg hilst velkommen av en litt for kul resepsjonist. Han står å ser ned i sin pc. Titter opp, og ser raskt på meg. Jeg presenterer meg. Jeg forteller at jeg har forhåndsbetalt rom for 2 netter.. Han finner ikke min reservasjon. Dette orker jeg ikke nå tenker jeg. Hele turen har så langt gått helt etter planen. Jeg bestemmer meg for å være like kul som han. “Try again” "I'm a travel blogger from Norway, and I write about hotels and restaurants I visit. Resepsjonisten smiler tappert. “I can't find your name Sir” Jeg kan ikke dy meg. Velger å være litt tøff i tryne. “That did not start to well, did it” sier jeg med et lite smil.  Et slik smil som er vanskelig å tolke. Mener han det eller ikke. Nå blir resepsjonisten stresset. Visker til sin kollega, som svarer med et nikk. . “Found you, here is the key and we have decided to upgrade you”. Så enkelt er det å få en oppgradering. En oppgradering som medfører at jeg nå både har seng, skrivebord og sofagruppe. Storkar! 

Inverness har også sitt eget  “White House". Et spisested som Martin og jeg besøker. Martin har spilt golf i Aberdeen og Montrose, og skal spille på den legendariske Castle Stuart Cabot Highland i morgen. Sammen legger vi en plan for morgendagen. 

Etter felles frokost, reiser vi sammen i retning Castle Stuart som ligger 15 min med bil syd for Inverness. Jeg hopper av på veien. En hvile dag holder for meg. På ny  har jeg funnet frem tur antrekket. Dagens mål er Clava Cairn og Culloden. 

Så står jeg der. Stedet er like majestetisk som pyramidene i Giza. Gravene er over 4000 år gamle. Helt magisk. Alene. Nyter synet. Lukker øynene og kjenner magien. Hva fikk menneskene til å bygge disse formasjonene? De 4 gravhaugene ligger i et område omkranset av store trær, gamle steingjerder, men ikke minst “Standing stones”. Mange har blitt kjent med begrepet standing stones fra TV serien Outlander. En serie som har skapt en turiststrøm til Skottland de siste 4 - 5 årene. Jeg kan lese på en plakat at “hulens” inngang er opplyst kun en gang i året. Det er den dagen i året  hvor solen står høyest på himmelen.  Clava Cairn. Utrolig og spennende. 

Culloden Battlefield ligger kun 2 km fra Clava Cairn. Kan dette ha vært en del av oppmarsjområde til Jakobittene før det store slaget? Jeg tenker jeg kan spare tid.  Kanskje får jeg  også svar på mine spørsmål. Kan jeg bli en tidsreisende jeg også?. En tidsreisende som Clair var i Outlander? Jeg er fortsatt helt alene på området. Fuglene kvitrer forventningsfullt rundt meg. En ku rauter i det fjerne. Jeg nærmer meg den største stein. Stiller meg foran steinen. Gjør meg klar til reisen. Med begge hender tar jeg tak i den store stående steinen. Steinen som har stått der i 4000 år og gitt energi til så mange andre mennesker før meg.  Venter at noe skal skje. Men det ble ingen tidsreise. Jeg ble værende i vår tidsalder. Like greit. 

På ny tar jeg beina fatt. Går de 2 kilometerne opp til Culloden battlefield. På veien dit ser jeg flere Standing Stones. Området er åpenbart viktig, og kan være en av årsakene til at det store slaget fant sted nettopp her. Men det er bare min teori. 

Slaget ved Culloden fant sted 16 april 1746 på Culloden. Jacobitene (en samling av ulike klansmenn) gikk til krig mot engelskmennene for å forsvare tronen til Bonnie Prince Stuart. Engelskmennene ble ledet av Prince William Augustus, Duke of Cumberland. En krig engelskmennene gikk seirende ut av, Slaget omtales som den verste massakren av skotske klansmenn i historien.  I dag er området fredet og markert med museum og gravstøtter over de fallende klansmenn. Etter litt vandring finner jeg gravstøtten. Gravstøtten til minne over klanen MacGillivray. Slekten til min nye kanadiske turvenn.  

Etter 7 km vandring var det slutt. Ingen motivasjon til å vandre langs landeveien tilbake til Inverness Det ble buss. Jeg viser en 50 pundsedler til bussjåføren. Han smiler og ler. “You seems like a nice guy, you can ride for free”. Jeg takker og bukker og kjører tilbake til Inverness. Klart forksjell mellom sjåførene. 

På vei tilbake til hotellet passerer jeg puben vi besøkte i går. Der møtte et sveitsisk par. Interessen for Norge var stor. De var på vei til Norge. På vei, sier vi? De to levde på sin seilbåt. Reiste rundt i verden og bodde i båten. Men i vinter skal båten ligge i Finnsnes. Både Martin og jeg sa nesten i kor: FINSNES???? Samtidig som vi valgte å ikke si noe mer. Vi hadde ikke behov for å ødelegge andres drømmer. 

Jeg går raskt videre. Jeg blir oppmerksom på en postmann. En god gammeldags postmann. Han kommer gående i sin røde uniform. Bærer en stor veske med pakker og brev. I motsetning til Norge hvor du snart må hente all post selv, ringte denne postmannen på døren. Han leverte posten personlig. Det var da det slo meg. Er det postmannen som har befolket Skottland? 

Senere den dag møter jeg Martin. Han er  henrykt. Godt spill.  Samt glad for å ha spilt  på en av verdens mest anerkjente golfbaner. Det  jeg nå skal fortelle er ikke selvopplevd. Etter tillatelse fra Martin gjenforteller jeg hans historie: Jeg ble tildelt en god caddy. En engelskmann som var godt kjent på banen. En gigant av en skikkelse og tidligere pilot i RAF.  Jeg gikk i flight med 3 Skotter. Været var bra og forholdene fantastisk. Martin spiller god golf og hans medspillere i flighten er imponert. Nå står Martin klar for utslag på hull nr 17. Det vanskelige hullet. Det mest krevende par 3 hullet. 218 meter fra utslag til koppen på green. “I would like to use iron 3, sier Martin selvsikkert til sin caddy. “Are you sure?" sier caddy og plukker opp kølla og gir den til Martin. Selvsikker tar Martin  3er jernet. Setter riktig grep. Skuer bort mot flagget som som vaier  lett i vinden 218 meter lengre fremme. Martin legger golfballen til rette, en prøvesving, justerer ben og gjør seg klar. Martin treffer godt. Martin treffer veldig godt. Caddy nikker  meget anerkjennende og gir Martin putter i det de går fra tee. Martin nærmer seg green. Men ballen ligger ikke på green. Både Martin og caddy tror golfballen kan ha trillet over green og inn i ruffen. Der tok de feil. Martin har nettopp levert et av sine aller beste golfslag noensinne . Golfballen ligger i koppen. Hole in one! Applaus og jubel fra imponerte skotske golfere, og caddy nikker anerkjennende. En bragd klubben verdsetter høyt. Etter hull 18 ble det heder og ære på Martin. (Bilde og video vises under.)

Det ble en bra kveld. Vi hadde god grunn til å feire. 

Dette var det siste jeg hadde tenkt å skrive fra Skottland. Nå venter en kveld i Edinburgh. 

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere W. Churchill: This is not the end. This is not even the beginning of the end. But it is the end of the beginning. 

Det er gøy og avslappende å skrive. Det gir meg ro og glede. Jeg vil derfor jobbe ut en plan hvor jeg kan skrive en blogg en gang i måneden. En blogg om hverdagsliv og hendelser. Følg med, eller legger dere til bloggen. Da vil dere et varsel når en ny blogg legges ut. 

Det er plass til Skottland i mitt hjerte, men størst plass for familien. Snart hjemme! Takk for nå!